Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til En folkefiende
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
UTGIVELSE
Det gjensidige tillitsforholdet mellom forfatter og forlegger var etter hvert blitt så sterkt at spørsmål omkring bokutgivelsen ikke på noen måte kom til å avdekke interessemotsetninger. Det var i begge parters interesse å få årets produkt lansert på markedet på det tidspunktet som ville gi den optimale omsetningen, det vil si i tide før julehandelen erfaringsmessig ville kulminere. Ibsen ber Hegel «at fastsætte udgivelsestiden ganske efter behag; for mit vedkommende er der intet ivejen for at bogen udkommer så snart den er færdig, forudsat at sådant er hensigtsmæssigt med hensyn til afsætningen» (brev 13. september 1882). Han hadde ikke planer om å innlevere stykket til noe teater før boken forelå på bokhandlernes disk, og da kunne de som var interessert, like gjerne henvende seg til ham selv direkte. Når han denne gangen var tilbakeholdende med å fremby det nye skuespillet til teatrene, hadde det trolig sammenheng med at hans forrige skuespill, Gengangere, var blitt refusert ved alle de tre nordiske hovedscenene (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 208).
Den 23. oktober 1882 hadde Ibsen i brev til Hegel gått ut fra at hans nye stykke «forhåbentlig tør ventes at komme i handelen i disse dage». Den 27. oktober svarer Hegel at «Deres ny Skuespil vil være udtrykt d. 1 eller 2 Novbr., men da der skal indbindes henved 2000 Ex. og Bogbinderen hertil behøver mindst 8 à 10 Dage, kommer det neppe i Handelen før henimod medio Novbr.» (KBK NKS 3742, 4°, II). Ifølge Harald Tveterås foreslo Hegel den samme størrelsen på førsteopplaget denne gangen som for Gengangere, nemlig 10 000 + 150, og også honoraret ble satt likt, til 600 kroner pr. ark. Omfanget på boken var noe større denne gangen, 219 mot 164 sider, slik at honoraret for hvert solgte eksemplar ble litt større. Hegel la vekt på at Ibsens bøker skulle gis ut samtidig i hele Norden, og det kunne være vanskelig å få til med de lange transportene senhøstes. En langvarig storm satte inn på den tiden da kassene med den nye boken skulle sendes ut, og især ble sendingene til Vestlandet sterkt forsinket. Den 28. november 1882 kunne boksalget starte (Tveterås 1950–96, b. 2, 208). En folkefiende hadde fått en meget dekorativ innbinding; trolig skjedde dette på initiativ fra forlaget, og samme mønster ble brukt på Ibsens innbundne skuespill senere. Førsteopplaget viste seg å være i største laget. Først 15 år senere ble det nødvendig å sende ut et nytt opplag, denne gangen i et antall på 1250 + 75; honoraret for det første opplaget ble på 8400 kroner; for det andre opplaget ble honoraret satt til 62,50 kroner pr. ark, og det gav Ibsen 875 kroner (jf. M. Meyer 1971, 511; KBK NKS 2423, 2°; jf. Om brevene, under Økonomi, avsnittet om Ibsens økonomi 1880–89 ). Originalutgaven ble fulgt av en rekke oversettelser til andre europeiske språk, jf. Oversettelser i Ibsens levetid .
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
At et nytt skuespill av Ibsen var bebudet høsten 1882, var en nyhet som svært mange aviser og tidsskrifter i Norden ønsket å orientere sine lesere om. Det gjaldt å være først ute, selv om det var lite annet enn handlingsgangen man kunne gi et inntrykk av i første omgang. Allerede på utgivelsesdagen 28. november hadde Morgenbladet i Kristiania en usignert artikkel over halve førstesiden med gjengivelse av hovedinnholdet, uten spesielle synspunkter (Anonym 1882f). Det samme finner vi i en rekke store og små nordiske aviser de nærmeste dagene. Den første avisen som kommer med en vurdering av stykket, er en annen Kristiania-avis, Fædrelandet (2. desember). Den anonyme anmelderen mener at Ibsen i dette arbeidet i formell henseende kanskje viser større mesterskap enn i noe tidligere verk, men det formelle er ikke det viktigste. I En folkefiende fremsettes det sannheter så skarpt og skjærende «at de ikke kan undgaa at øve en forfriskende og befriende Virkning i flere Henseender paa Aandslivet, navnlig det politiske Liv, her hjemme». Dersom Ibsen hadde eiet den evige og uforanderlige sannheten, ikke de som varer kun 15–16 år, om han hadde vært en kristen, «hvilken stor Digter skulde han da ikke været!» (Anonym 1882h). Også Verdens Gang har i sin usignerte anmeldelse 5. desember visse forbehold til doktor Stockmanns anskuelser angående forholdene i Norge. Han er «en prægtig Kar paa sin Vis», men han har levd for lenge oppe i Nordland, og har ikke fått med seg at ting er endret i mer sentrale strøk: «Han kjæmper mod et Partivæsen, som vor Tid med sin mere moderne Partiorganisation netop arbejder sig ud af. Vor Tids Partiorganisation forudsætter ikke, som Doktor Stockmann tror, personlig Uselvstændighed; den forudsætter akkurat det modsatte». Riktignok må anmelderen like etter medgi at det gamle «Parti-Uvæsen» fremdeles spiller en rolle i samfunnslivet (Anonym 1882c).
I Dagbladet er En folkefiende anmeldt av Erik Vullum i fire nummer, 29. november, 4., 6., og 8. desember 1882. Vullum er grunnleggende positiv til skuespillet. Det dreier seg om «den store Proces mellem Individet og Samfundet», og Ibsen er individets «geniale Advokat». Doktor Stockmann kjemper sin kamp mot samfunnet, og det er en kamp som koster. Det gjelder å ikke slakke av på fordringene; den eneste veien som fører frem, er «den bratte, aldrig endende Personliggjørelsens trange Sti» (Vullum 1882, 29/11). Det er et radikalt program doktoren stiller opp, og det skal en sangvinsk natur som hans til for å ta fatt. Personene rundt ham er tegnet slik at de fremtrer med tydelighet og bidrar til helheten.
Skulde en Indvending rejses mod noget, maatte det være, at Byfogden, Hovstad og Billing fremstilles i sit Forhold til Doktoren som blotte Repræsentanter for sit Standpunkt. Men for Ibsen har det her været magtpaaliggende at hævde de ideelle Modsætninger med en saadan Styrke, at den personlige Karakteristik ikke er kommen til den Klarhed, som ønskeligt kunde være. For Stockmanns Vedkommende er den fortrinlig, og netop det, at flere af hans Udtalelser ialfald i sin Form peger ud over, hvad han sigter paa, er et fortræffeligt karakteriserende Træk. Og den dramatiske Bygning er ligesaalidt færdig med fjerde Akt, som Problemet er løst for hans eget Vedkommende. I fjerde Akt ved han, hva der skal rives ned og bryder med Samfundet, i femte Akt ved han, hva han vil bygge op; derfor bliver den – ofte uberettiget fremførte – Anke, at Ibsen ingen Løsning giver, uanvendelig her (Vullum 1882, 8/12).
Erik Vullum var en engasjert venstremann. Det ville ikke ha vært overraskende om han som det liberale Dagbladets anmelder hadde stilt seg avvisende eller spørrende til den stockmannske kritikken av «den forbandede, kompakte, liberale majoritet» . I stedet skriver han at «Ibsens Røst har en vækkende Klang, og mangen liberal vil nok vækkes til Selvprøvelse og finde, at ikke al Liberalisme er i Slægt med Frisind» (1882, 29/11).
I Aftenposten anmeldes En folkefiende av Henrik Jæger i tre nummer, 4., 5., og 6. desember 1882, omtrent samtidig med Dagbladets anmeldelse. Jæger åpner med en sammenfatning:
I personlig Henseende det elskværdigste, i psykologisk Henseende det interessanteste og i æsthetisk Henseende det svageste af Henrik Ibsens Arbeider – saaledes omtrent maa jeg forme det Totalindtryk, «En Folkefiende» har gjort paa mig. Jeg vil øieblikkelig tilføie, at disse tre Superlativer maa opfattes i sin bogstavelige Betydning (Jæger 1882, 4/12).
Begrunnelsen for det første av de tre momentene er at dikteren aldri tidligere har gitt så mye av sin personlighet på en gang. Dette antar Jæger har sammenheng med den reserverte holdningen publikum inntok til de to foregående skuespillene hans. Anmelderen har tidligere pekt på en gjennomgående tankegang i Ibsens moderne diktning som han har betegnet som «revolutionær Individualisme» (1882, 4/12). Det dreier seg om en form for opprør mot samfunnet, og dette kommer mer håndgripelig enn noen gang tidligere til uttrykk i En folkefiende. Doktoren fremstår som en energisk og dyktig forsvarer av individualismen, mens samfunnsoppfatningen ikke kan sies å ha fått like dyktige talsmenn, når de som byfogden kan hevde at almenheten ikke har behov for nye tanker. Uten tvil kunne dikteren ha gitt noen av doktorens motstandere bedre kort på hånden. Når samfunnet gjennom dets talsmenn fremstilles som usselt og foraktelig, har ikke individet annet å gjøre enn å rive i stykker de båndene som binder det fast. Slik er fremgangsmåten i alle Ibsens nåtidsdramaer:
Hans Opgave er bestandig at føre Stykkets Hovedperson fra et harmonisk Vaneliv i Samfundets Skjød til Løsrivelse fra Samfundet, hans Stykker er varierende Fremstillinger af den uafhængige Personligheds Genesis. Derfor begynder altid Ibsens Dramaer meget harmonisk, Modsætningerne ligger endnu og slumrer under en smilende Overflade, i Løbet af Stykket udvikles Modsætningerne, de spændes og strammes og rives mod hinanden, og saa ender det hele med et Brud. Det originale ved denne Anlægsmaade bestaar i to Ting. For det første er det næsten aldrig to Personligheder, der staar imod hinanden, saaledes som i andre Stykker; det er næsten altid en mod mange. For det andet er det Bruddet, som er karakteristisk (Jæger 1882, 6/12).
Psykologisk betraktet er doktorens naivitet og distraksjon egenskaper som gir ham karakter og gjør at man unngår det vanlige bildet av en edel person; han blir individuell og interessant: «Han er en fuldstændig ny og original Figur i det ibsenske Galleri, tiltrods for at hans Udvikling gaar i samme Spor som tidligere ibsenske Personers» (1882, 6/12). Når anmelderen mener å se estetiske svakheter i dette skuespillet, er det ikke det samme som å si at det er et svakt arbeid. Etter Jægers oppfatning har Ibsen aldri skrevet et svakt skuespill siden han ble en moden forfatter. Det han sikter til, er en viss mangel på dramatisk konsekvens i En folkefiende. Saken med badets forurensning vil enhver kunne forstå som en ren allegori, et bilde på noe mer fundamentalt. På folkemøtet presses doktor Stockmann til å gi slipp på bildet og gå over til det som bildet betegner, nemlig at befolkningens åndelige livskilder er forgiftet. Det virker som et brudd, en overgang til et annet tema. «Det kan maaske hænde, at jeg tager feil i dette, men jeg kan ikke komme fra dette Indtryk, og det har forringet Stykkets Værdi som Kunstverk i mine Øine.» Forringelsen er imidlertid relativ. Den dramatiske stigningen i de tre første aktene er av ekte ibsensk merke, og det folkelivsbildet som utgjør fjerde akt, kan med dyktig iscenesettelse oppnå «kolossal Virkning» (1882, 6/12). Kanskje kan femte akt virke noe mattere etter dette, men også den har effektfulle partier, finner Aftenpostens anmelder.
En del anmeldere har problemer med å akseptere doktor Stockmanns profane holdning til begrepet sannhet. Det gjelder signaturen Augustus i Bergens Aftenblad 7. desember 1882. Doktoren er fremstilt med umiskjennelig sympati, og ikke desto mindre fremholder han med styrke at en sannhet, om den er aldri så «normalt bygget», har en tidsbegrenset gyldighet. Etter kort tid må den gi plass for nye sannheter, som igjen må gi plass for nye. For den som anser at det i selve begrepet sannhet ligger «en Stabilitet, noget anerkjendt og bindende», blir de stockmannske sannhetene lik null. «Fremtidslandet svinder i Dunst og Røg, vi stirrer ud i det uendelige, tomme Rum, ud efter alle de flygtende Sandheder, lette og liflige som Gjøglebillederne i Ørkenens fata morgana En annen innvending gjelder doktorens språk. Han slenger om seg med eder og forbannelser i en grad man forbauses over hos en presumptivt dannet mann. På den annen side har anmelderen bare rosende ord om skuespillets tekniske og formelle egenskaper, «det er Ibsens overlegne Mesterhaand, der har bygget det» (Augustus 1882).
Også Kristiania-avisen Dagen leverer i sin usignerte omtale 9. desember 1882 det obligate bukket til Ibsens vedholdende triumf som psykolog og dramatiker, mens den ikke kan holde tilbake et sukk over at det også denne gangen er mistrøstig lesning han har å by på:
det er noget høist utilfredsstillende, man føler ved Læsningen af disse bittre, sønderrivende – om end i sine Grundtræk sande Skildringer; man kan ikke rigtig forsone sig med aldrig at finde noget Lys i dette Mørke, nogen Frelse fra al denne Usselhed, nogen Helsebod for alle disse Mangler, og man maa uvilkaarlig spørge, om da Ibsens rige Begavelse skal opslides i denne evige Negation, og om den Digter, der skrev Julescenen i Brand, aldrig mere skal vende tilbage til Poesien, Lyset og Skjønheden? (Anonym 1882a).
Det er et idealistisk syn på diktningens oppgaver som preger denne etterlysningen, og Dagen er ikke alene om det. Fædrelandet (Kristiania) stiller også i sin usignerte anmeldelse 23. desember 1882 Brand-skikkelsen opp som doktor Stockmanns motstykke. Når doktoren taler på folkemøtet, kan vi nok ha sympati med ham, men vi lytter ikke til ham som til en åpenbaring:
Da ligger der en ganske anderledes profetisk Kraft i Brands Enetale, naar han staar der som en slagen Mand, og denne større Kraft ligger ikke i Sproget; det er lige farverigt, lige fyndigt og betegnende hos begge, – nei det ligger i den større Tillid, vi har til Brands Personlighed; hans Tale er et Udslag af hele hans Livsretning; medens derimod Badelæge Stockmanns Kamp mod den «kompakte Majoritet» og mod alt andet skjævt i Samfundet er et Udbrud af en vildt rasende Sjælskamp, hvori han endnu ikke har vundet Ligevegt (Anonym 1882h).
Skribenten har kritiske bemerkninger til flere av personene i stykket, byfogd Stockmann er ikke psykologisk usann, men han er usann i forhold til det konkrete livet som stykket befatter seg med; slik som han er ikke norske embetsmenn. Kaptein Horster lider også til en viss grad av mangel på sann realisme. Doktor Stockmann agerer som om han skulle være 26–27 år, uten kjennskap til livet utenfor universitetet, godtroende og politisk uskyldig som han er, mener anmelderen.
I første årgang av J.E. Sars og Olaf Skavlans Nyt Tidsskrift skriver Arne Garborg anmeldelsen av En folkefiende. Han betegner skuespillet som en parabel; doktor Stockmann er en profet, og kystbyen er samfunnet. Det doktoren egentlig oppdager, er at samfunnslivet er bygget på det han kaller «løgnens pestsvangre grund». Etter hvert modererer han sine uttrykk; det han vil si, er at flertallet av samfunnets medlemmer lever på sannheter som en gang kan ha vært gyldige, men som er blitt avfeldige og derfor ikke lenger er sanne. Da gjelder det for doktoren å bekjempe majoriteten. Det er nemlig minoriteten, fortroppen som har rett. Etter hvert kommer han til at det er partivesenet som må avskaffes, for dette har majoriteten som sitt mål. Slik Garborg leser skuespillet, er det doktor Stockmanns prosjekt å trekke så mange mennesker som mulig ut av massetilværelsen og gjøre dem til individer. Det er det samme som å motarbeide de politiske partiene. Dette er den tanken som finnes i hele Ibsens diktning, og som også finnes andre steder, «nemlig den, at individualiteten har ret, og at massevæsenet er af det onde» (Garborg 1882, 578). Slik peker anmelderen på sammenhengen mellom dette skuespillet og en rekke av de tidligere arbeidene, Brand, Peer Gynt, De unges Forbund og Samfundets støtter. Ibsen er likevel mer humoristisk denne gangen. Et kritisk moment kommer Garborg med til slutt: Folkemøtet blir fremstilt med en viss utvortes realisme,
men for den, der har været med her hjemme i den sidste tid, vil skildringen føles underlig løsreven og fjern, næsten som den var en skildring fra en anden tid, men i vor tids udstyr. Det, der optager sindene hos os i disse tider, er jo noget ganske anderledes bestemt og reelt (Garborg 1882, 581).
Det kritikeren her refererer til, er nok opptrappingen til den politisk-juridiske konfrontasjonen mellom Venstre og Høyre omkring statsråders adgang til Stortinget, en sak Ibsen hadde på avstand og ikke ønsket å ta stilling til. Anmelderens sluttpoeng er at En folkefiende er et utmerket scenestykke; på scenen vil det gjøre lykke, for der vil svakhetene kunne skjules.
I Luthersk Ugeskrift er En folkefiende anmeldt i en «Redaktions-Artikel» i desember 1882 av en av redaktørene, Michael Johan Færden. Anmelderen ser Ibsens skuespill som et innlegg om tidens store diskusjonstema, spørsmålet om forholdet mellom individet og samfunnet. Dette er «det egentlige Grundspørgsmaal i vore Dages Strid baade paa det politiske, det sociale og det kirkelige Omraade» (Færden 1882, 393). I en splittet tid vil man finne at også dikterne vil fortolke striden og splittelsen. Samtidens diktning er tendensiøs i sin retning, og dermed er det ingen garanti for å oppfatte de aktuelle verkene som et sant og troverdig uttrykk for den lengselen, de verdiene og det livet som er til stede i samfunnet. Anmelderen mener å se en forskjell mellom tidens to viktigste diktere i Norge, Ibsen og Bjørnson. Den ene står for individualismen, den andre for demokratismen. Mens Ibsen representerer negasjonen av samfunnet, står Bjørnson for nye, positive samfunnsidealer i naturalistisk ånd og på folkesuverenitetens grunn. Ibsen er tuktemester, og hans nyeste diktning er en energisk og hensynsløs protest mot den moderne dyrkelsen av folket. Den rene individualismen er det samme som fornektelsen av alt samfunn. Dermed kan man si at Ibsen rydder grunnen, noe som åpner muligheten for et sannere samfunnsprinsipp. Denne siden ved saken ønsker Færden å ta tak i, mens stykkets rent estetiske egenskaper «bliver os her uvedkommende» (1882, 397). I likhet med skribentene i Dagen og Fædrelandet knytter også denne anmelderen En folkefiende opp mot Brand:
Doktor Stockmann er en verdslig Brand, Brand er en kristelig, og nærmere bestemt, Søren-Kierkegaardsk Doktor Stockmann. Folketoget op mod Vidderne i «Brand» er en konkret Fremstilling af den samme Folkebevægelse som den, «En Folkefiende» har skildret (Færden 1882, 413).
Det Færden ser som feilen ved den moderne oppfatningen av samfunnet, enten den er liberalistisk eller demokratisk, er «at Organismens Princip er aldeles udslettet deraf» (1882, 418). Partiene er ikke organismer; de kan ikke erstatte solidariteten som er sjelen i samfunnsprinsippet. Og med den moderne fornektelsen av kristendommens sannhet er også det kristelige samfunnsbegrepet utslettet av den moderne bevisstheten. Ibsen stiller opp motsetninger, men det skjer ingen formidling, ingen forsoning. Han ender alltid med spørsmålstegnet. Man må innrømme ham at han har ført bevis for at «indenfor Tilværelsens rent naturlige Forudsætninger gives der ingen tilfredsstillende Løsning, ingen Løsning i Aand og Sandhed» (1882, 420). Færden ser det slik at et diktverk som presenterer en konflikt mellom ulike samfunnsformer, vil ha som sin naturlige oppgave å peke ut den beste formen. Men har man oppgitt troen på en absolutt og varig sannhet, så er man nødt til å gi opp tanken om en objektiv og gyldig samfunnsorden. Av dette kan vi slutte at dersom man ser bort fra det estetiske aspektet ved Ibsens dramatikk, er det lite å glede seg over. Ibsen er knapt noen veiviser i samfunnsdebatten, like lite som mytehelten Sisyfos.
I Morgenbladet kommer Marcus Jacob Monrads anmeldelse i to deler 14. og 16. januar 1883. Monrad stiller spørsmålet om hva man kan lære av En folkefiende. Han finner at doktor Stockmann egentlig er en lettlivet sangviniker som nok kan vekke en viss sympati ved sin åpenhet og troskyldighet, men som viser for lite åndelig innhold og moralsk verdighet til at han kan stå som sannhetens representant. Tanken kan umulig være at man skal prøve å ta lærdom av doktorens erfaring om at den største styrken ligger i det å stå alene. Da måtte han være stilt i et edlere lys enn han er. Det kan være prisverdig å stille seg alene mot hopen og majoriteten, men det gjør ingen til en sannhetsmartyr; til det kreves en mer generøs holdning til menneskene:
det ægte Sandhedsvidne vil i sin faste Tro paa Sandhedens evige Magt og Betydning ikke fortvivle eller opgive sin Kjærlighed og Tillid til endog det forvildede Menneskesamfund, og naar han af dette bliver miskjendt og forhaanet, vil han ikke, som Doktor Stockmann blot udskjælde det og vende det Ryggen, men snarere søge – om end i meget Skrøbelighed – at tilegne sig noget af den «Godslighed», hvormed «en vis Person sagde: jeg tilgiver Eder, thi I ved ikke, hva I gjør» (Monrad 1883, 16/1).
Monrad kan være med på at skuespillet viser oss det hule og tomme i den utbredte læren om at majoriteten alltid har rett – vi ser det av måten som majoriteten dannes på, «den Smaalighed, Usselhed og det inderligt sønderrevne Væsen, den igjennem sine Repræsentanter lægger for Dagen». Men dette er ikke avgjørende nok til å legitimere doktorens avsluttende oppdagelse, at han er den sterkeste i verden. Dette klinger «som en krampagtigt Fortvivlelsens Heroismus, der staar lige paa Vanviddets – Stormandsgalskabens – Grænse» (Monrad 1883, 16/1).
Den norske samtidsresepsjonen av En folkefiende spenner fra klar velvilje til en avvisende grunnholdning basert på religiøs dogmatikk. Det er også eksempler på vurderinger som peker på utmerket dramatisk konstruksjon, men samtidig misnøye med dikterens politiske innsikt (Garborg 1882). I den danske resepsjonen er det sterkere kritikk, også på et eksplisitt politisk grunnlag. Dette gjelder ikke minst anmeldelsen i det danske Morgenbladet, skrevet av Edvard Brandes og publisert 7. desember 1882. Han antar at dette skuespillet har vært en skuffelse for mange kjennere av Ibsens diktning. «Det staar som poetisk Værk langt under hans seneste Arbejder ‹Et Dukkehjem› og ‹Gjengangere› og i dets Satire eller Tendens føles det – for strax at sige det – som et Slags Tilbagetog» (E. Brandes 1882). Som aktiv dansk politiker på venstresiden, ved siden av å være litterat, kunne Brandes vanskelig bedømme dette skuespillet på annet grunnlag enn et politisk. Han har liten forståelse for ønsket om å stå utenfor (eller over) partiene. Den som gjør det, vil alltid bli tatt til inntekt for reaksjonen, og anmelderen spår at høyrepressen i Norden, som var sjokkert over Gengangere, vil komme til å trykke En folkefiende til sitt bryst. Fra et politisk perspektiv er det for eksempel ikke mulig å forstå det avsluttende stockmannske paradokset at den som står mest alene, er den sterkeste mann i verden. For det første står han ikke alene; han har både hustru, datter, to håpefulle sønner og dessuten en trofast venn, skipskaptein Horster. For det andre, «efter Stykkets egen Samfundsanskuelse staar Dr. Stockmann absolut magtesløs, som en af de svageste paa Jorden». Var det ikke bedre om doktoren forsøkte å nærme seg byens frisinnede flertall? Ellers finner anmelderen at hovedpersonen er den mest interessante skikkelsen: «Hans Fusentasteri er fortræffelig givet». Flere av de øvrige må kalles masker snarere enn mennesker. De opptrer så nederdrektig at det ikke kan sies å svare til det virkelige liv. Brandes finner slike overdrivelser upassende. Stilen er kraftig og i og for seg rosverdig, synes han. «Det hele Skuespil er som et artilleristisk Vaaben, en kunstfærdig smedet uhyre Kanon, hvis Skud vil forfærde, jævne med Jorden og udrydde.» Hvordan kan Ibsen ha ønsket å skrive et slikt verk? Anmelderen er tilbøyelig til å se det som en dramatisert avisartikkel, et innlegg rettet mot de uforstående kritikkene av Gengangere, «nogle taabelige Avisskriverier, der ikke var et Skud Krudt værd» (E. Brandes 1882).
I den danske avisen Social-Demokraten skriver signaturen F en anmeldelse i to deler 13. og 15. desember 1882. Anmelderen ser utgangspunktet som Ibsens erfaring i mottagelsen av Gengangere med «dem der taler højt om Frihed og Fremskridt, de liberale Repræsentanter for ‹den kompakte Majoritet›». Det kan være nærliggende for en representant for en relativt ny politisk orientering i Europa å se med forståelse på badelegens samfunnskritikk. Det er åpenbart, skriver signaturen, at det med badeanstalten siktes til vårt eget samfunn: «Dette maa omændres fra Grunden af, og den Modstand, Doktor Stockmann mødte i Kystbyen, den møder Samfundsreformatoren overalt i Verden, naar han aabent forkynder Sandheden» (Anonym 1882b). Ikke minst er anmelderen positiv til doktor Stockmanns pedagogiske program. Makthaverne, enten de er konservative eller liberale, har vist liten interesse for oppdragelsen av proletariatets barn; her kan doktorens planer bety noe nytt. Riktignok er han i flere av scenene fremstilt som umåtelig naiv, men den oppgaven som han skimter, å gjøre folk av det råstoffet som finnes, er også sosialismens oppgave.
I det danske ukebladet Ude og Hjemme reagerer signaturen O.B. (Otto Borchsenius) på at en del anmeldere av En folkefiende har villet gjøre hele skuespillet til et uttrykk for Ibsens krenkede forfengelighet som forfatter. Bakgrunnen skulle være at en del ellers liberale norske aviser hadde skrevet kjølig eller fiendtlig om Gengangere. Mot en slik oppfatning «vidner saavel Sammenhængen i hele Digterens Produktion som særlig det nye Skuespils Overensstemmelse med den Kierkegaardske Individualisme paa alle Maader» (Borchsenius 1882–83, 185). Borchsenius finner grunnleggende likheter mellom enkelte av Kierkegaards og Ibsens tanker og formuleringer. Han trekker frem en yndlingssetning hos Kierkegaard, at «vore Liberale ere de største Kujoner, der blot vide at snakke», mens doktor Stockmann taler om «denne svinagtige fejgheden» i forbindelse med motstanden han møtte på folkemøtet. Mens Kierkegaard oppfatter «Mængden» og «Dagspressen» kun som «ét Janushoveds to hæslige Ansigter», må doktoren til slutt gi tapt for «den frisindede uafhængige Presses og den kompakte Majoritets hellige Alliance». Anmelderen har stor sans for Ibsens dramatikk, ikke bare på grunn av dens produktive forhold til Kierkegaards tenkning, men også med hensyn til dramaturgien:
Atter har den obligate lille norske Kystby gjort Tjeneste som Samfundsspejl, og Intet vidner maaske mere om Henrik Ibsens Geni, end at han saaledes Gang efter Gang kan fængsle Læsere og Tilskuere med det samme dramatiske Tømmerværk (Borchsenius 1882–83, 186).
I Sverige og det svenskspråklige Finland var den samtidige resepsjonen av En folkefiende stort sett mindre nærtagende og mindre polemisk enn i Norge og Danmark, hvor skribenter og partigrupperinger kunne oppleve seg som gjenstand for noe av Ibsens satire. I Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidning skrev signaturen K. W – g (Karl Warburg) en anmeldelse som ble opptrykt i det svenskspråklige Wiborgsbladet 7. desember 1882. I hans øyne er dette skuespillet av større interesse som tankerik og vittig samfunnskommentar enn som drama. Ibsens to foregående stykker er teknisk mer fullkomne og dramatisk mer spennende. Den fjerde akten, som for det meste består av en lang tale med avbrudd, kan etter Warburgs mening virke tørr og ensformig. Man savner kanskje et ungt kjærestepar, og stykket mangler også den rikdommen av komiske figurer som De unges Forbund hadde å by på. Doktor Stockmann er ypperlig fremstilt, men man ville vente mindre naivitet hos en fullvoksen mann. Kvinneskikkelsene er som alltid hos Ibsen fint skissert. Anmelderen finner også at dramatikeren har truffet bra i fremstillingen av småbylivet med spissborgere og kremmersjeler; kanskje har han gått litt over streken med å la myndighetene «låta en kloak utmynna i ett bad och vilja hålla det hemligt» (Warburg 1882).
I Post- och Inrikes Tidningar var anmeldelsen av En folkefiende 12. og 13. desember 1882 skrevet av Carl David af Wirsén, medlem av Svenska Akademien fra 1879 og etter hvert toneangivende kritiker. Han fremhever skuespillets ypperlige dramatiske egenskaper, både handlingens oppbygning, spenningens stigende kurve, karakterskildringen og den naturlige dialogen med de mange gnistrende gode replikkvekslinger. Slutten har noe av den dunkelheten som man kjenner fra så mange av Ibsens stykker, men den er likevel mer positiv enn det som har vært vanlig. Det dreier seg om et enkelt og klart pliktforhold, ikke å vike fra det som er sant og rett, ikke å begi seg inn på etiske kompromisser. De estetiske kravene er altså ifølge Wirsén klart tilfredsstilt. Likevel har han vektige innvendinger. Generelt vil han si at «det ligger något kargt och kalt i Ibsens etiska åskådningssätt, äfven när satserna äro riktiga och ej falska eller tvetydiga; denna kalhet beror derpå, att sammanhanget mellan det etiska och det religiösa icke till sin rätta beskaffenhet uppgått för skalden» (Wirsén 1882a). Anmelderen er kritisk til påstanden om at majoriteten sitter fast i foreldede og utslitte oppfatninger, mens en liten radikal minoritet har maktet å legge bak seg alle fordommene og kjemper for sannheter som er så nye at de ikke har fått flertallet på sin side. Man må her undersøke hva som er innholdet i de respektive posisjonene. En minoritet kan selvsagt ha rett på ett og annet punkt, men en majoritet kan også ha gode grunner til å holde fast ved visse grunnleggende sannheter. For doktor Stockmann kan en normal sannhet vare 17, 18 eller høyst 20 år – deretter er den oppbrukt og må byttes ut. Dette er et betenkelig prinsipp å leve etter, hevder Wirsén:
Vi känna daremot eviga sanningar, och tro att menskligheten ännu har mycket att göra, innan den hinner smälta de sanningar, hvilka för mycket, mycket länge sedan uttalades af en man, hvilken gick omkring vid Gennesarets strand «görande väl och hjelpande alla» (Wirsén 1882a).
Når det gjelder uttalelsen om at den sterkeste er den som står mest alene, medgir anmelderen at man midt i ensomheten nok kan kjenne seg sterk og fast i bevisstheten om at man har fulgt sin overbevisning; likevel er det viktig at også det stolteste menneske er i stand til ydmykt å innse at selv ens beste handlinger og innsikter har brister. I sin strenge og konsekvente individualisme mangler ikke bare doktor Stockmann, men også Ibsen ifølge denne kritikeren den nødvendige ydmykheten.
En ledende svensk kritiker av Ibsens dramatikk på 1880- og -90-tallet, især etter at han i 1882 hadde publisert boken Ibsen och äktenskapsfrågan, var Urban von Feilitzen. Hans anmeldelse av En folkefiende er å finne i Ny svensk tidskrift, årgang 1883, under tittelen «Henrik Ibsens senaste skådespel», signert med hans pseudonym Robinson. Det er en artikkel på 19 sider, hvorav størstedelen er et kommentert handlingsreferat. I utgangspunktet finner Feilitzen at det dreier seg om et emne som har vært gjenstand for dikterisk behandling i alle tider: «En enkel, entusiastisk hedersmans opåräknade sammandrabbning med sin småsinnade omgifning». Fabelen i skuespillet er så heldig valgt at «stycket nästan tyckes spela sig sjelft, medan man genomgår dess inventarium» (Feilitzen 1883, 219–20). Som alltid i Ibsens samtidsskuespill bygger det på en tett sammenføyet plan; det som denne gangen er med på å holde det hele sammen, er den gjennomgående humoristiske stilen. Det er ikke minst i fjerde akt humoren flyter over alle demninger:
Ty det outtömliga och väsentligast humoristiska elementet i En Folkefiende är den ifrige, redlige, välviljande och modige doktorns egen naivitet, hans godtrogna lust att hjelpa, upplysa och förbättra, för hvilken han – genom formlig omröstning – förklaras för menniskohatare (Feilitzen 1883, 227).
Et skuespill som En folkefiende kan leseren og kritikeren betrakte fra flere ulike perspektiv, og ikke sjelden er de innsnevrende, mens teksten selv er nokså åpen. Anmelderen har trolig merket seg de mange avvisende reaksjonene på Ibsens nye verk. Han peker på at hverken den sosialpolitiske agitasjonskritikken (i Norge, men også i Danmark) eller den forsiktige, akademiske tekstanalysen (særlig i Sverige) har stilt seg på tilstrekkelig avstand fra verket selv, slik man ville gjøre ved et klassisk skuespill. «Det kan ju hända, att Ibsen – såsom flere skådespelsdiktare före honom, särskildt några af de förnämste, Shakspeare, Goethe o.s.v. – har en annan synkrets än politikens, en mera omfattande, den största af alla: kulturens.» Anmelderen ser kulturens formål som menneskelighetens utvikling. Midlene i denne utviklingen kan skifte med tidene: Noen ganger kan det være dressur og samling, andre ganger kan det være opprør og splittelse. «Derföre behöfver man ett något mera vidsträckt fält för sina jemförelser, än det herrar anmälare nöjt sig med» (1883, 235). Feilitzen viser her til den franske historikeren F.P.G. Guizot, som i sitt omfattende og innflytelsesrike verk Histoire de la civilisation en Europe, peker på to motsatte bevegelser i dannelsen av det europeiske folkelynnet – en romansk, som går fra sør mot nord og tenderer mot det som er ensartet, og en germansk, som går fra nord mot sør og tenderer mot det som er egenartet eller individuelt. Dikterevnen ser ut til å trives best når bevegelsen mot det egenartede er sterkest. Feilitzen skriver videre:
Henrik Ibsen, såsom en af tidehvarfvets ypperste skalder och så som tillhörande ett på sig sjelft starkt reflekterande tidehvarf, har i alla sina verk medvetet känt sig höra till åskådliggörarne just af det egendomliga, af det i alla verkliga lifspunkter inneburna själfständighetens kraf eller af individualitetens, dels medvetna, dels äfven omedvetna energi i menskligheten (Feilitzen 1883, 236).
Ifølge Guizot er kulturens behov i samtiden i særlig grad å fremme selvstendigheten og den enkeltes samvittighet, og har han rett i dette, skriver Feilitzen, «då är Henrik Ibsen på ett särskildt utmärkande sätt en skald för vår tid, og endast engelska vitterheten eger skaldenamn som i detta hänseende kunna täfla med hans». Anmelderens avsluttende anbefaling til sine medkritikere er «att man icke brådskar för mycket med sina omdömen», men at man gir seg tid til å fjerne seg fra verket slik at de enkelte sterke inntrykkene kan samle seg til et hele (1883, 237).
Vi har ovenfor (jf. Bakgrunn ) omtalt den finlandssvenske Ibsen-forskeren Valfrid Vasenius’ anmeldelse av En folkefiende, hvor han gjør oppmerksom på likhetene mellom Ibsens skuespill og Shakespeares tragedie Coriolanus. Vasenius’ anmeldelse inneholder også andre kommentarer av interesse. Blant annet stiller han seg kritisk til en uttalelse av Georg Brandes om Ibsen fra tiden før En folkefiende ble utgitt. Brandes hevdet at individualismen, i den grad Ibsen er tilhenger av den, kan være bra nok for en dikter som lever i frivillig eksil, men ikke for noen annen. Den som forakter kompromisser og sammenslutninger som må til dersom man vil realisere en eneste tanke, han kan ifølge Brandes i det praktiske livet ikke røre en eneste finger. Denne oppfatningen får et ypperlig svar i Ibsens nye skuespill, skriver Vasenius. Det er de som slutter seg sammen og derved sprer ansvaret, folk som Aslaksen og Hovstad, som blir de moralske taperne. Det blir enkelte ganger hevdet at doktor Stockmann ikke er alene; han har sin familie med seg, og han allierer seg med kaptein Horster. Dette er likevel ikke noe brudd med individualismen. Isolasjon er ikke målet. I en forbindelse med andre kan hver enkelt legge vekt på å beholde full selvstendighet. Gjennom å tro på seg selv blir man sterk, og denne styrken kan man anvende i tjeneste for fellesskapet. Dette ser Vasenius som moralen i En folkefiende og for øvrig i hele Ibsens diktning, liksom det kan sies å være individualismens mål i det hele tatt:
endast lifvet lär människan att lefva, blott genom att pröfva sina krafter lär hon att känna dem och blott genom att känna dem kan hon under ständig utveckling fortgå mot sitt mål, att varda hva som inneligger i ordet individuum: en «odelbar», hel, harmonisk existens (Vasenius 1882, 66).
Et overblikk over et utvalg representative norske, danske og svenske anmeldelser av En folkefiende gir grunnlag for en grovsortering i tre retninger: Vi har for det første de som på et politisk grunnlag stiller seg avvisende til doktorens posisjon, for det andre har vi en gruppe som på grunnlag av et religiøst, nærmere bestemt kristelig grunnlag finner hans alenegang og manglende ydmykhet uakseptabel, og for det tredje har vi en rekke kritikere som i det vesentlige velger å forsvare doktoren, med henvisning til individualismen, blant annet i en kierkegaardsk versjon.